Premieredag i Kristiansand!

Endelig!

I dag er det premiere på Puccinis mektige opera Tosca. Mine kollegaer og jeg har nå øvd og gjort oss klare til denne dagen siden 30. juli. Sammen. Før det har vi alle gjort innstuderinger og egenøvinger for å være klare til å jobbe med regi fra første ordinære prøvedag.

tosca004_korrigert_1
Fra prøvene denne uka. Foto: kilden.com

For det er mye jobb som ligger bak en forestilling av dette kaliberet. Det er ikke så mange røde løpere og høye stettglass som man kanskje forestiller seg. Premieren og forestillingene er bare den berømte toppen av isfjellet. Under ligger timesvis, dagevis, månedsvis, ja årevis med trening og studier for å kunne gjøre en sånn jobb som dette. Og da snakker jeg ikke bare om oss solister og kor som står på scenen. Rundt oss finnes et stort team av fagpersoner som gjør sin jobb med den største lidenskap man kan tenke seg. Sceneteknikere, kostymesyere, påkledere, lysdesigner, scenograf, kostymedesigner, regissør, dirigent, koreograf, orkestermusikere, repetitør, sminkører, produsenter, inspisient, billettselgere, PR-ansvarlige, snekkere og så videre og så videre.
Og alt dette skal altså smelte sammen og fungere sømløst når teppet går opp i kveld klokken 18.00 i nydelige Kilden Teater- og Konserthus. Vi har hatt flere gjennomganger av hele den tre timer lange operaen, og på torsdag var det et lykkelig og beveget generalprøve-publikum som tuslet hjem. Vi er klare!

puccini_1
Giacomo Puccini (1858-1924

Jeg er dypt og ektefølt takknemlig over å få være en del av dette teamet, og jeg stemmer herved i et rungende «toi toi toi» til Nina, Christian, Kosma, Jørgen, Jacub, Trond, Peter, Ingrid, Frøydis, Kari Anne, Anette, Dagny, Joakim, Sebastian, Florian, Nina R og resten av den store Tosca-familien i Kristiansand. 

Takk til mine nærmeste venner og dem der hjemme som i årevis har støttet og hjulpet meg i dette livet som nå består mye av sang og scene. Det er et privilegium å kunne få gjøre det man mener man kan aller best, og som man brenner så hjertelig for. En «tenorlending» som meg har behov for de støttepilarene og det livsfundamentet som min gode kjæreste Sofia, mine kjærlige foreldre Oddbjørg og Jarl, mine elskede barn Mathilde, Julius og Pernille Sofie og deres tålmodige mor Eva Marie utgjør. Det er så aldeles ikke alltid en dans på roser, dette sangerlivet. En verbal rose er herved overrakt dere alle. Takk!

Og sist, men ikke minst; tusen takk til deg, Giacomo Puccini, for den fantastiske musikken du har skrevet! Vi skal ikke gjøre skam på deg, det kan jeg love.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s